-Selvkost-prinsippet hindrer utvikling i vannbransjen?

stavanger
: Stavanger kommune følger sin hovedplan for vann og avløp med en fornyingstakt på om lag èn prosent i året. Illustrasjonsfoto: Stavanger kommune.

- Odd Borgestrand

-Norsk vannbransje har store klimatiske utfordringer. Ledningsnettet ligger dypt, og vann og avløpsledningene ligger nederst, på to meters dyp og i mange tilfeller betydelig dypere. Da blir det kostbart med reparasjoner og ledningsfornyelse i den takt som er nødvendig for å unngå brudd eller sammenbrudd om du vil.

Det sier Christen Ræstad, sivilingeniør og en av nestorene blant rådgiverne i norsk vannbransje. I fjor sommer signalerte myndighetene og Norsk Vann en målsetting om at minst 1,2 prosent av vann- og avløpsnettet skal fornyes hvert år. Ferske tall fra hele landet viser at den faktiske fornyelsen ligger i størrelsesorden 0,5 prosent. I en lang rekke av landets kommuner skjer det ingen ledningsfornyelse.  Det er med andre ord langt mellom de nasjonale ønskemål og den kommunale virkelighet.

Norsk Vann, norske kommuners egen interesseorganisasjon for vannbransjen, mener det er helt grunnleggende å kjenne til tilstanden på ledningsnettet i hver kommune. For Norsk Vann handler det ikke bare om alder, men i hvilke perioder ledningene er lagt, og derved kvaliteten på anleggene.

 Kvaliteten på anleggene
avhenger både av anleggsmessig utførelse og kvalitet på respektive rørmaterialer.
-Vi vet at ulike rør produsert i enkelte tidsperioder kan ha en dårlig eller usikker kvalitet. Når en har funnet ut hvilke ledninger som bør fornyes (og når), står en overfor valg av
fornyelsesmetode, heter det i en nylig utgitt Norsk Vann rapport om tilstandskartlegging og fornyelse av VA-transportsystemer.
Norsk Vann mener investeringsbehovet for kommuner og huseiere er på om lag 200 milliarder kroner for å oppnå akseptabel standard på vann- og avløpsanleggene i dag, og et ytterligere investeringsbehov på 290 milliarder fram mot år 2030.  Rådgivende Ingeniørers Forening mener det totale etterslepet i norsk infrastruktur totalt er på 2600 milliarder kroner.  Norge trenger dermed et halvt oljefond for å komme seg på beina igjen, og ledningsnettet har behov for minst 210 milliarder kroner for å komme opp på et driftssikkert nivå.
Christen Ræstad påpeker at siden Norge ligger på topp når det gjelder arbeidskostnader, blir det ekstra viktig å øke innsatsen i innovasjon og nytenkning.

Selvkost et hinder
-Et av mine hovedpoeng er at vi rett og slett lever for trygt. Selvkostprinsippet er et hinder for utvikling. Vi kan jobbe ineffektivt og klønete uten at vi blir straffet for det. Med selvkostprinsippet kan vi alltid sende regningen til abonnentene, uansett hvor ineffektivt vi jobber. Kommunene kan kreve inn gebyr i forhold til sine kostnader, inklusiv kapitalkostnadene til renter og avskrivninger, i tillegg til administrative kostnader, drift og vedlikehold. Det er ingen som skal ha utbytte eller fortjeneste av de offentlige vann- og avløpstjenestene. Det er dermed heller ingen som står som vakthund for å sikre en forretningsmessig effektiv drift, slår han fast.  

 Ikke kollaps
-Vi har ikke opplevd kollaps. Da ville jo publikum stått der og gitt klar melding om manglende vann i springen. Men forsyningstjenesten og kvaliteten på vann fra norske vannverk er gjennomgående meget god. Avløpstjenestene oppleves nok også som gode, selv om vi har mye vann på avveie.
Når State of the Nation fra 2015 slår fast at en god infrastruktur på vann og avløp vil kreve investeringer opp mot 200 milliarder kroner, så er min erfaring er at dersom vi som ingeniører legger fram hovedplaner for vann og avløp vil lokalpolitikerne gi oss de midlene vi ber om.  Vi ser at det er de største kommunene som går foran. Med stort innbyggertall er det mange til å dele på regningen. Når små og mellomstore kommuner skal ta de nødvendige investeringene oppleves dette som ganske så politisk smertefullt. Jo mindre kommuner, jo sterkere er fokus på innsparinger, mener Ræstad.
Siden 1980-tallet er bevilgningene til vann og avløp tredoblet i Norge. Utfordringen er imidlertid at samfunnet får for lite igjen av hver krone, etter Ræstads oppfatning. 
Han mener mange av tiltakene har den egenskap at de er basert på «synsing». Det er mange kommuner som ikke aner hvor stort lekkasjetap de har. De har ikke vannmålere hos abonnentene, de har et dårlig utbygd nett av sonevannmålere, men de registrerer likevel at det er mye vann på avveie.
På avløpssiden vet vi at mange små og mellomstore kommuner har både utslipp i overløp, feilkoblinger og lekkasjer som indikerer at ledningsnettet må fornyes med minst en prosent i året.
Kommuner med et ledningsnett som er yngre enn 30 år opplever at mengden vann inn til renseanleggene blir mer enn fordoblet i regnværsperioder. Årsaken til dette er i sin helhet et resultat av slett håndverk, sier Ræstad og han mener det er skremmende at mange kommuner ikke er i stand til å dokumentere sine utfordringer på ledningsnettet.

Bedre dokumentasjon
Han er derfor enig i Norsk Vann rapporten som mener kommunene må bli bedre på dokumentasjon av realitetene.
-Men da må vi må øke kompetansen innen bransjen og vi må snart se resultater av de rekrutteringskampanjer som har vært kjørt de siste årene. Det er gledelig med økt søkning til våre høyskoler og universitet. Spesielt Stavanger og Rogaland har slitt med VA-kompetanse de siste årene, men nå står mange oljeingeniører og banker på døra for å bidra til økt satsing på norsk infrastruktur. Vi trenger en omstilling på dette feltet, fortsetter Ræstad.
Ræstad mener Norge har fagmiljøer som er ledende i nisjeområder, men som helhet står det alt for dårlig til.
-Jeg har ikke inngående kunnskap om alle forhold i europeisk vann- og avløpsbransje, men jeg vet om gode eksempler på overvannshåndtering i Tyskland og på NoDig løsninger i en rekke andre land. Kommuner som har tatt i bruk gravefrie metoder i sin ledningsfornyelse er svært dyktig. Her kan jeg trekke fram Bergen og Porsgunn som to eksempler, men det finnes en håndfull andre som bidrar til inspirasjon og kompetanseheving over hele landet. Vi har noen gode, men for få lokomotiver i norsk ledningsfornyelse, mener Ræstad.

Store lekkasjer
Det er et faktum at norsk ledningsnett lekker i snitt over 30 prosent. Enkelte kommuner har vært oppe i over 70 prosent svinn på vannledningene, men de direkte driftskostnadene er likevel små.
De dominerende kostnadene er kapitalkostnader. Den virkelig store regningen kommer den dagen man må investere i økt kapasitet. Osloregionen er i voldsom vekst, og trenger alt det vannet som i dag forsvinner på veien til abonnentene.
-Dersom vi skal redusere lekkasjene, må det utarbeides en strategi som går over flere år. De ledningseierne som følger sine planer har også oppnådd meget gode resultater. Gjennom målrettet arbeid har de tettet lekkasjer, inn- og utlekking, og de kan dermed utsette kapitalkrevende investeringer fordi de utnyttet sitt eksisterende nett og sine eksisterende renseanlegg på en god måte. Dette handler om systematisk og langsiktig arbeid over flere ti-år.
De som ser at vannverk og renseanlegg får kapasitetsproblemer om 10-20 år må starte arbeidene i dag, understreker Ræstad.

Rogaland tar tak
Overvann og fremmedvann er en enorm utfordring for norske kommuner.Stavangerregionen har en lekkasjeprosent på 40 prosent. Halvparten av dette belaster avløpsnettet mens den andre halvparten havner i grunnen.
-Kommunen jobber nå målrettet for å redusere fremmedvann i sitt ledningsnett, sier VA-sjef i Stavanger kommune Jarle Furre.
Furre er tydelig på at fremmedvannet medfører store kostnader for kommunen. Stavanger betaler en enhetspris pr. kubikkmeter til det interkommunale IVAR. IVAR IKS er et interkommunalt vann-, avløps,- og renovasjonsselskap for flere kommuner i Rogaland. Med dagens priser bidrar fremmedvannet til en ekstrakostnad på 37 millioner kroner i året. Dette er over 20 prosent av samlet driftsbudsjett i kommunen.
nder det årlige VA-treffet på Geilo tidligere i år var det kommuner som åpent fortalte om en fremmedvannprosent på 70 prosent av hele avløpsmengden til renseanlegget. Men her kunne  Tysvær kommune i Rogaland skryte av at de har  klart å redusere sine vannlekkasjer fra utrolige 72 prosent og ned til 45 prosent for sine drøyt 10.000 innbyggere. Dette reduserer også fremmedvannmengden, fordi mye av lekkasjevannet finner veien til avløpsnettet. (Dette avsnittet virker rotete, fordi du omtaler fremmedvann – som er avløp – sammen med drikkevann i vannlekkasjer)
Johnny Wannberg i utbyggingsavdelingen i Tysvær kommune har nylig gjennomført arbeidet med hovedplan for vann og avløp, og kommunen skal gjennomføre store investeringer også i årene som kommer.  En stor utfordring er at mye av ledningsnettet faktisk ikke er registrert i kommunen. De neste 15 årene har kommunen lagt en investeringsplan på totalt 540 millioner kroner for å komme opp på et forsvarlig nivå. 

Må være PE-rør
-Alle trykkledninger i vår kommune skal være helsveiset PE, for å unngå unødige lekkasjer. Alle driftsoperatører i kommunen er overbevist om at dette er rett vei å gå, sa Wannberg under årets Hallingtreff. Han understreket også viktigheten av at alle anboringer heretter skal legges til kummer på nyanlegg, også dette for å forhindre lekkasjeproblematikken.